Rune Kjenstad har brukt år på å dukke ned i et svært rikt arkivmateriale om trikken. Miljøet kjenner han og fra den tida han var trikkefører. Han er fortsatt aktiv i Sporveisforeningen. Det er blitt flere bøker der han forteller om oppgang - og nedgang, om trikkebrann - og nedleggelser.

4. desember 1901 kjørte de elektriske sporvogner for første gang gjennom Trondheims gater. Trikkehistoria startet med en kommunalt drevet trikk på et trikkespor med 1000 mm sporvidde fra Ila til Østbyen (Voldsminde). På det meste hadde trikken 4 linjer, 3 kommunale og en privat (Gråkallbanen). Det ble innkjøpt sporvogner fra Tyskland, de første var åpne i front slik at føreren sto i friluft «for å ha god nok sikt». I 1928 ble nytt utstyr anskaffet, sporvidden var fortsatt den samme, men bredden på vognene ble økt. De nye vognene fikk 2+2 seter der de reisende satt i kjøreretningen, tidligere hadde de sittet med ryggen mot sideveggen. Føreren fikk og sitteplass i lukket kupe. Gjennom byen måtte skinnene flyttes litt for at 2 trikker kunne møtes i gata. De nye trikkene økte kapasiteten og økonomien var god. Da bedriften var på høyden, registrerte selv bergenserne at det var store overskudd på trikken i Trondheim og omtalte dette som at det var «Trollmenn i Trondheim», de lurte på hvordan dette kunne være mulig.

I 1956 rammet tragedien med en brann som reduserte en moderne sporvei til en rykende ruinhaug. 43 vogner gikk tapt og vognhallen på Dalsenget ble sterkt skadet. De gamle vognene ble redningen for å holde driften i gang.  

På 60-tallet begynte det å butte imot og linjer ble lagt ned. 1971 ble Trondheim Sporvei fusjonert med de private A/S Graakalbanen og Bynesruten A/S, og fikk navnet Trondheim Trafikkselskap A/S. I 1974 ble all kollektivtrafikk samlet i ett selskap, Trondheim Trafikkselskap. Sporveisdriften ble lagt ned i 1988, men gjenåpnet i 1990, da som eget selskap og drevet i privat regi. Det er en egen historie.

Kjenstad skildret menneskene som preget bedriften, både direktørene og de fargerike trikkeførerne. Vår president Sture var en av disse uten at han fikk nevneverdig heder for det!

Publisert av Eiliv Todal Moe 4. februar 2020